Vi tok kontakt med Axiells eksperter for å høre hva de ser på som de store trendene for biblioteker, museer, arkiver m.m. I denne artikkelen har vi samlet disse synspunktene for å se på hvordan nye teknologier vil påvirke kulturens fremtid. Vi skal også ta en titt på noe av det spennende arbeidet som allerede finner sted samt hvordan teknologien tas i bruk for å støtte opp om bransjens viktigste formål.
De fleste kulturinstitusjoner har et budsjett som er under stadig press, og bruker derfor i noen grad lokalsamfunn, frivillige eller grupper med forskere og entusiaster for å oppfylle oppdraget sitt. Verdien av dette er imidlertid langt større enn den umiddelbare innsparingen i personalkostnader.
På Library 10 i Helsinki arrangeres 90 % av arrangementene av galleriets venner, hvilket bidrar til å skape en felles arena som flere ønsker å dele og bruke.
Crowdsourcing eller nettdugnad er også i ferd med å bli veldig populært blant museer som ønsker å dra nytte av ulike ekspertgrupper til katalogisering og merking av eksponater. Noen eksempler på dette ble tatt opp i vårt Online diskusjonspanel for samlingseksperter, sammen med møter arrangert av Rijksmuseum, hvor hobbyornitologer ble invitert inn for å identifisere og merke fuglearter i bilder. En lignende aksjon ble også gjennomført av Smithsonian National Air and Space Museum: «Er det en fugl? Er det et fly? Spør ekspertene.»
Samfunnet er likevel fortsatt en temmelig ubrukt ressurs. Folk går på biblioteker, museer og arkiver for å lære, men historiene og kunnskapen som oppstår, fanges sjelden opp av institusjonen hvor aktiviteten finner sted.
Skape interaktive og flerdimensjonale opplevelser
Opplevelse. Et enkelt ord som har endret seg så mye. Det ser ut til at det ikke lenger er nok å bare stille ut kunst, gjenstander og bøker. Nå åpner museer og gallerier også for at de besøkende skal samhandle med objekter, åpne dem og personalisere dem.
Utstillingen 7 Billion Others på Museum of Photographic Arts (MOPA) tok i bruk et kamera for å gjenskape ansiktene til de besøkende på en skjerm, noe som ble til en mosaikk av ansiktene til de tusenvis av menneskene over hele verden som de intervjuet. Dette er levende kunst; Kunst som beriker verket med en ny dimensjon.
Ifølge David Newbury fra Getty er utstillinger som dette en filosofisk nøtt for kulturelle institusjoner, ettersom de nå går fra å være kuratorer til å selv bli kunstnere. Biblioteker har vært mer aktive på dette feltet, og tilbudt skriveverksteder og til og med selvpublisering.
Bak buzzwords som «opplevelse», «interaktivitet» og «engasjement» ligger det mer enn bare nye måter å fortolke kunst på. Den besøkende anerkjennes i større grad som en aktiv deltaker i kunsten eller historiefortellingen. Denne brukerorienterte tilnærmingen vil bidra til at biblioteker, gallerier og museer utvikler seg sammen med sitt publikum, og til å gi kultur en større plass i publikums liv.
VR i kulturen: Kommer «virtual» til å bli «reality»?
Det er ikke noe innen tech som er mer interaktivt enn virtual reality. Reis til Machu Picchu, besøk Pompeii eller de hengende hager i Babylon, eller avlegg et virtuelt besøk i salene til Rijksmuseum i Amsterdam. VR-teknologien kan bidra til at vi forbruker mindre flybensin og beskytter underverker som lider under overturisme, og den kan gi en inngangsbillett til dem med nedsatte funksjonsevner, og for noen kan den også være en livbøye.
VR brukes i større og større grad til å hjelpe mennesker som lider av demens med å huske følelser. Noen biblioteker arrangerer allerede såkalte «erindrings»-økter ved hjelp av lokale historiesamlinger, for å hjelpe mennesker med demens med å huske minner og dermed finne tilbake til nåtiden. Man har håp om at VR kan gå enda lenger. Public Libraries Online foreslår at bibliotekansatte kan skreddersy opplevelser for brukerne, for å hjelpe dem med å gjenfinne gamle minner. Det kunne f.eks. vært turer til byer langt borte med Google StreetView, eller til museer og kunstgallerier ved hjelp av de virtuelle turene som nå tilbys i stadig større grad.
Virtual reality gir også nye, engasjerende måter å fortelle historier og presentere objekter og kunnskap fra samlingen på. Nasjonalmuseet i Finland gir folk opplevelsen av å gå inn i et maleri, mens Tate Modern har latt de besøkende komme inn i Modiglianis studio i Paris. Se flere prosjekter her.
AI i kultursektoren
Maskinlæring og AI har et stort potensial for hjelpe mennesker med å få raskere tilgang til informasjon som er relevant for dem. For kulturbransjen betyr dette økt konkurranse på markedsplassen for informasjon og kunnskap, men også nye muligheter.
Håpet er at vi vil kunne få en større oversikt over menneskelig kunnskap, oppdage nye sannheter og bli et rikere og bedre informert samfunn ved å knytte sammen alle data fra samlingene og katalogene våre.
I vårt Diskusjonspanel for onlinesamlinger diskuterte eksperter hvordan AI kan hjelpe oss med å øke tempoet på katalogiseringen og digitaliseringen av samlingene våre ved å ta over noe av det «kjedelige» arbeidet. AI kan beskrive hva som finnes i et bilde, hvilken farge det har eller hva det står i en tekstpassasje.
AI brukes faktisk allerede nå til å gjenkjenne kunststiler og objekter, lete gjennom Vatikanets arkiver og gi personaliserte opplevelser med ansiktsgjenkjenning. Du kan lese flere eksempler her.
En post på IFLAs blogg poengterer likevel at AI har en tendens til å bli forutinntatt og diskriminerende, ettersom den helt enkelt bruker det den har tilgang til av data. Det er derfor det er så viktig at bibliotekarer, dataeksperter og kulturinstitusjoner hjelper folk med å finne pålitelig informasjon. Når informasjon blir lettere tilgjengelig, må vi ha bedre verktøy for å skille fakta fra fiksjon.
Talekommando
Talekommandoer har potensiale til å forenkle livet for både ansatte og besøkende i kulturinstitusjoner.
Kommandoer kan tas i bruk for å gjøre de ansattes daglige arbeid enklere og raskere: «Vis meg metadataene (for dette objektet)», «Fjern (dette objektet)», «Vis meg Ukjent (lånerpost)». Dette kan være veldig nyttig for ansatte som arbeider med hendene eller som er mye på farten, eller for å kunne åpne opp roller for dem som måtte behøve økt tilgjengelighet.
Teknologien kan også støtte biblioteker, museer, arkiver og andre institusjoner i samfunnsoppdraget: Gjøre kunnskap og kultur tilgjengelig for alle. Museum of Modern Art (MOMA) i New York sikter på å forbedre engasjementet og å gjøre det enklere for brukerne å navigere i museets samlinger ved å integrere Amazon Echo i sin database. Dette kan være spesielt nyttig for dem med nedsatt syn.
Mindre invaderende teknologi
Formålet med teknologi bør alltid være å forenkle oppgaver eller livet generelt for oss, men ofte blir den til enda en barriere. Derfor vurderer noen flyplasser å bruke programvare for ansiktsgjenkjenning for å la passasjerer uforstyrret sjekke inn, gå gjennom sikkerhetskontrollen og ombord i flyet.
Karen Wong, seniorutvikler hos Axiell, spør «Er det på tide å la teknologien gå i ett med bakgrunnen?»
Det samme kan gjelde programvaren som brukes i kulturbransjen. Teknologien bør bidra til at de ansatte bruker mer tid på oppgaver av større verdi (som vi så ofte hører fra offentlige biblioteker), og det kan omfatte utdanningsprogrammer, markedsføring eller mer kontakt med brukerne. Det kan bety at de ansatte må fokusere mer på menneskelig samhandling. Mellom 1980 og 2012 økte antall jobber som krever mye sosial kompetanse, med 12 % i USA, ifølge The Wall Street Journal.
I vårt produktmanagementteam pleier vi å si «hvis programvaren vår brukes mindre, men er mer nyttig, så har vi bidratt til at kundene våre lykkes».
En balansegang mellom sikkerhet og åpenhet
Tanken om at informasjon og data skal være åpent tilgjengelig og kunne deles er ikke noe nytt i kultursektoren. Nå som teknologien gjør dette mer og mer mulig, vil balansegangen mellom åpenhet og sikkerhet bli til en av bransjens viktigste debatter.
Det å åpne opp samlingenes data for folk flest og andre organisasjoner byr på muligheter for crowdsourcing og nye oppdagelser gjennom delt ekspertise. Samtidig må alltid sikkerhet være en hovedprioritet for institusjoner og leverandører. Jo mer data som åpnes opp og deles, desto større er risikoen for hacking. API-er kommer sannsynligvis til å spille en større og større rolle som en sikker bro mellom ulike systemer.
Personopplysninger kan også deles mellom organisasjoner. Det britiske grevskapet Cambridgeshire tilbyr et «Culture Card» som sporer unge menneskers bruk av kulturinstitusjoner. Målet er å øke engasjementet med de svakerestilte innbyggerne og bidra med kunnskap om hvordan kultur påvirker utdanning og ferdigheter.
GDPR inneholder klare retningslinjer for behandling av personopplysninger innenfor EU (eller når man interagerer med institusjoner i EU), og også strenge finansielle konsekvenser for dem som bryter reglene.
Det kommer til å komme stadig sterkere krav om mer transparens fra de store teknologi-gigantene. Det er viktig at vi vet hvordan dataene våre brukes og at det er sikkert.
Unngå å slenge deg på «siste skrik»
Det er en stor risiko for at man hopper på nye teknologitrender og kaster penger etter en døgnflue som ikke kommer til å vare eller ha noen verdi. En ting ekspertene er enige om er at det er dine egne mål som skal drive teknologien og ikke motsatt.
Kulturbransjen må likevel utvikle seg. Folks vaner forandrer seg, og det gjør også måten vi interagerer med innhold og institusjoner. Det er i ferd med å oppstå en ny holdning i bransjen: Møt folk der de er. Hvis folk ønsker å interagere over nettet, må du også være på nettet. Hvis folk går rundt i galleriet og ser mer på telefonen sin enn på utstillingene, må du møte dem på halvveien. Hvis folk må bli hjemme og ikke kan gå på museum – Hent museet hjem til dem.
